Feig jeg???

Feig jeg???

I de siste dagene har jeg gått å tenke på masse ting og saker om meg selv og livet mitt.
Det er jo så mye jeg vil gjøre i livet mitt, men jeg får aldri gjort det. Så jeg har aldri å tenke over hvorfor jeg ikke får gjort noe av de tinga som jeg vil. Men nå har jeg finne det ut gitt.

Mange folk mener at det ikke er så ille og leve med angst, for alle har jo angst da.
Men det finnes mange typer av angst. Alle mennesker her jo så klart angst, mens det er andre mennesker som har angst av en så stor grad. At de ikke tørr eller klarer å overvinne over angsten som de kjenner inne seg. Det er hele grusomt og ha en så stor kraft inne seg, som bestemmer over alt i livet til noen. Angsten er noe av det værste som finnes. Det mener jeg da.
Tenk da du skal synge foran en sal med tusen folk eller bare snakke foran en lærer, så kjenner du at du får en stor klump i magen. Du føler det så tung og trur du ikke klarer og bevege deg. Så kjenner ut det kommer klumper i halsen, sånn at du blir redd for at du ikke klarer og si noe eller at du stammer. Så starter du til og tro du blir rød i ansikte, men det blir du ikke for når du tenker på det. Du starter og svette, prøver og finne et punkt når du kan se for og ro deg ned igjen. Men du finner ingen sted og se. Du blir mer og mer stress, for det virker ut som du har stått der i flere timer. Selv om du bare har stått der i fem min. så kjenner du at du skjerve på hendene. Du prøver og holde dem i ro, sånn at ingen se det. For du er livredd for at andre skal se at du er redd. For hva vil de da tenke om deg?? ”er det noe galt med henne/han eller? Se så dum henne/han er. Klarer jo ikke noen ting?”
Tenk og ha det sånn for hver eneste gang du skal noe med andre mennsker, skal skrive noe til jobb eller noe annet. Det går ikke ann til og tenke seg en gang. For og virkelig vite hvordan det er. Må man ha opplev deg selv.

Er det noen som virkelig vet hvordan det er?

Jeg vet godt hvordan det er. Jeg har aldri før nå, fortsatt hvor stor angst jeg har og hvor mye den styrer livet mitt.

Det går ikke en dag i livet mitt uten at angsten er ved min side, det er helt grusomt.
Det er mange ganger jeg blir i senga for jeg tørr ikke og stå opp og møte den nye dagen og alle de folka jeg kommer til og møte. Men jeg klarer alltid og komme meg opp. For det er heldig vis ikke så stor styrke av angsten det. Den har jeg klart og overvinne litt. Men det er fortsatt mye igjen, til jeg kan klarer og stå opp uten og tenke på de tinga eller uten og kjenne angsten i meg.
Når jeg har klart og stått opp, så er det og finne ut hva en skal gå i og hvordan man skal ha håret sitt. Jeg vet ikke om det er så mange som har kjent angst ved dette her. Men noen ganger har jeg kjempe angst med dette. Jeg føler jeg ikke passer til de type klær, jeg er for feit, jeg har grusomt hår eller at jeg har upopulære klær.
Jeg tør ikke å ta offentlig framkommsmidel heller.
Men det verst angsten min er jo folkemengder da, når jeg er i nærheten av masse folk for jeg panikk. Det er verre når jeg ikke kjenner noen eller bare kjenner en eller to, men de jeg kjenner, kjenner alle omtrent. Men vis jeg er med en vennegjenge ute på byen og de møter noen de kjenner, det er ille også. Men ikke så ille som når jeg ikke kjenner noe.

Men det er mye jeg har veldig lyst til og gjøre, men tørr ikke siden angsten har en så stor rolle i livet mitt, jeg ønsker så mange ganger at jeg kunne ha vært ei normal lita jente. Og ikke den redd og angstfulle jenta jeg er nå. Jeg vet ikke hvor leng jeg har lev med angst eller når den kom inn i livet mitt.
Men jeg tenker nok det var når jeg starta på barneskolen, alt var så stor og fremmet. Jeg var jo bare en liten jente, som ikke kjente noen eller viste om verden som var uten for barnhagen.

Jeg har fått mange nydelig, snille og søte venner igjenom blogginga min, vi har alltid snakket om og treffes. De gangen det har vært treff, har det ikke passet eller så tørr jeg ikke og dra dt alene. Men det er ikke bare det som hinder meg i og dra. Jeg er nok ikke bare redd for og dra alene. Men jeg er også redd for hva de vil synes om meg, for de har jo aldri møt meg. De har bare lest hva jeg skriver på bloggen min. Tenk om de ikke liker meg, tenke om de hater meg. Da kommer sånne tanker fort opp i hodet mitt, og jeg tro jo så klart på de også da.

I år skal jeg på konsert, jeg har gruet meg lenge til det, men nå er det verre. Jeg har kjempe lyst, men jeg er livredd for at noe skal skje. Men jeg skal prøve og komme meg på konserten.

En god venn av meg dra alltid på opplegg eller turer som jeg kaller det. Når jeg får vite hva han skal på, leser jeg om det. Og det virker kjempe morsomt og gøy. Jeg ser på bilder fra året før og sånn. Det hadde vært noe for meg det, tenker jeg. Men det er vis ikke så lett. Det er andre gangen jeg har lyst til og melde meg på et opplegg, men tørr ikke. For er redd for at jeg ikke kjenner noen, at jeg vil bli le av, mobbet eller noe verre. Sånn som om at han jeg dra meg, ikke vil være med meg. For at jeg er for dum og teit:(
Men det er ikke bare mennskene som gjør at det er vanskelig nei, men på fleste parten av de opplegga er det aktivitere. Det er ille, for jeg hater hvordan jeg ser ut. ”Og herregud hva vil de mende om meg da?” Og jeg er ikke i bra nok form som alle andre. ”tenke om alle ler av meg, fordi jeg er dårligast?” og at jeg kommer ikke til å klarer og gjør de tinga vi får beskje om. ”se på ho da, hon klarer jo ingenting. Ho er bare teit. Jeg forstår ikke hvorfor ho meldte seg på en gang jeg.” jeg kommer bare til og dumme meg ut, og det er en av de tinga jeg frykter mest. Det er så ille det. Jeg liker ikke oppmerksomhet, jeg vil helst være usynelig for alle sammen.
Men enda en ting som er ille med opplegga, det er at det alltid er mat inne i bilde, det sliter jeg mye med. Jeg klarer nesten ikke og spise foran folk. For da tenker jeg ”se på ho da, at ho tørr og trykke i seg mer mat nå. Ho kommer jo til og runde ned veien her snart. Jeg har aldri sett en så stor elefant før.”
Så til noen av måltiden må man jo pynte seg litt da, og da blir det at jeg må gå men fin tøyet mitt. Og det er ikke noe pent. For da kommer alle arra mine fram, det er jo ikke noe galt med det. Jeg har ikke noe i mot de, de viser at jeg har vært igjenom en vanskelig tid. Og at jeg kom meg igjenom den tiden i livet mitt. Men noen folk har ikke respekt for folk som har arr.
De sitter og glor på arr hele tiden og noen hvisker til naboen om de. Og så glor alle sammen. Men jeg skal fortelle dere jeg, det er ikke noe koselig og bli glo på. Føler seg ut som et misforster da.
Og folk spør så dumt når det gjeder arr. Dere vet det godt hva som har laget arra.

Men det siste jeg vil si da. Er at ALLE som er/var selvskadere dere er ikke misfostra, selv om dere føler dere det til tider. Der er som alle andre, men dere er mer sterk enn andre. For dere har vært igjenom en tung og vanskelig tid i livet deres.
Og folk forstå litt mer folk som sliter med selvskading eller angst eller andre psykise problemer. For det er ikke så lett for de til tider.

Dette ble et litt langt innlegg gitt, men håper dere fikk noe nyttig ut av det. Og at dere likte det.
Jeg vet jeg er feig, ikke bare litt. men kjempe mye. det har vel mesteparten merket her.