jeg bør vel egentlig sove nå, men tanke jeg skal på skolen og rekker å trene først. men jeg er for redd for å sove, orker ikke mer av de mareritta mine:(
jeg vil bare ha de vekk.

jeg hater meg selv mye for tiden, jeg klarer ikke å snakke sant til psykologen min, men det er jo faen ikke rart i da. hun sa til meg første gangen min der. at vis jeg ikke snakket eller klarte å snakke, var det ikke vist at jeg gikk dit.
jeg håper jeg en gang får respelt for henne, men trur ikke det. men er lov og håpe på det.

jeg har en på skolen min som jeg snakker med, men hun har ikke vært på skolen på lenge nå. også har det vært vinterferie. så lurer på om hun er tilbake i morra.
vet ikke om jeg en gang tørr og snakke med henne. men tar det som det kommer, hun kommer nok til meg.

i morra håper jeg på en ny start, jeg skal være flink framover nå:)

jeg skal gå minst 4 turer i uka eller mer:) skal prøve å gå på ski en gang i ukene. og ta stiups hver morgen og kveld:)
og jeg skal prøve å få meg til å like kaffe, og ikke drikke mer enn 0,5L pepsi max i ukene dagen. helga kan jeg drikke litt mer.

Tusen ting jeg føler

Jeg vet ikke helt åssen jeg skal skrive dette innlegget, men jeg prøver for det.

Først til det som er posetiv da:)
Jeg har verdens nydelig tante unge, som jeg elsker over alt på jorden<3
Hver gang jeg ser han, kan jeg ikke la være å smile og le<3 Han er bare helt nydelig<3 Ingen gjør meg mer glad enn han:)


Og så over til alle mine negative ting. Eller det er jo ikke så mange da, men det er om en ting spesielt.
Jeg fikk vite i går at jeg ikke hadde rett på penger fra nav, siden jeg gikk deltid på skolen. Så jeg måtte vente med å søke igjen til juni sa hun damen.
Jeg hatet at jeg fikk nei, men jeg er ikke sur på de. Jeg er mest sur på meg selv, fordi at jeg ikke klarer noen ting.

Mamma masser hele tiden på at jeg må enten ha en jobb eller gå på skolen til neste år, men det kan jeg ikke. Det forstår hun ikke, jeg vet at ikke dere heller kommer til å forstå det helt. Så jeg skal forklarer det.
Jeg er ikke klar eller sterk nok til å klarer å forsette på skolen, hver gang jeg tviler meg selv til det. Sånn at jeg skal gjøre mamma glad, blir jeg helt tom for energi og styrke at jeg faller helt i bunn igjen. Og det vil jeg ikke. Jeg vil prøve å få livet mitt litt mer på beinene, før jeg kaster meg ut i det.
Og det men jobb, er jeg ikke klar for ennå:( jeg sliter med å jobbe med mennsker eller blant mennsker, det er også noe jeg skal jobbe med framover. Men jeg klarer ikke å få mamma til å forstå at jeg ikke er psykisk sterk eller klar for skole eller jobb nå.

Jeg har så dårlig sanvitighet over får mamma og pappa nå, siden jeg ikke er klar eller frisk nok til å gå på skole eller jobb.
De betaler alt for meg.
Eks på det:
• legetime
• psykologtimer
• ting jeg skal på fritiden noe ganger
• maten jeg får her
• Drivstoffet jeg bruker på bilen deres
• Lånet mitt fra skolen i fjor
• Mobilreningen min
• Alt ting for hunden min

Det er mye de bruker på meg. Jeg føler meg så slem, ekkel og teit mot dem, siden jeg ikke har penger til alt det selv. Hater det så mye. Jeg skulle ønske jeg bare kunne rømme vekk eller gjøre sånn at de slapp å betal alt det for meg eller at de hadde slippet det i det hele tatt. Jeg ønsker jeg kunne ha vært en flink, selvsdenig og frisk datter for dem, men det er jeg ikke:(

life and love

everyone knows how life, love and everything can be at times. but what is difficult all the time is love.
it is because there are so many emotions inside the picture as well. therefore I say, I mean the whole me that "Life is hard to live, but love is worse than life. to hell with love and life
shit I'm sick of love now, I close my love from now forever. can not take any more of it now. I have enough to be able to live my life, which itself is very difficult now. so I put on life than love.

dette var et gammelt tekst jeg skrev for et år siden ca. men jeg føler det forsatt sånn, men ikke at livet er så hardt å leve lenger da. det er bare kjærligheten jeg føler det samme om.

dårlig sanvitighet

Jeg har kjempe dårlig sanvitighet, selv om jeg vet jeg ikke bør ha det.
men kan ikke noe før det. jeg er så redd for at det var min feil

jeg har en venn, som kom ut av et forhold. jeg følere at det er min skyld, at det er min skyld at det ble slutt.
selv om jeg vet at det ikke var det. klarer jeg ikke å la være å tenke på det.
jeg hater livet mitt nå

alt virker som om det roter seg til:( jeg kunne ha skrivet mye om ting i livet mitt

jeg skal til samtale med en i morra, noe jeg gruer meg til. og ikke har så lyst nå. jeg klarer ikke å holde meg uten at jeg gråter:(
jeg sliter veldig mye, og føler ikke jeg kan snakke med noen, for vil ikke bryte deg ned igjen:(

men det er en ting som er bra:) har fått en ny god venn<3 som jeg er veldig glad i<3